Braiding sweetgrass

Kva er menneskas plass i landskapet, og bland dei andre artane her på kloden? I desse dikta teiknar forfattaren opp bilete av menneske og natur i gjensidig påverknad, med bilete av skogsarbeid, gardsarbeid og familielivet slik det har vore gjennom lange tider. Lesaren møter også naturen i form av linerler, som reiser mellom Noregs gardstun og Egypts pyramidar, og eiketrær som har kara og frødd seg nordover gjennom Europa over fleire årtusenar. Sigmund Løvåsen har give ut fleire romanar, men dette er forfattarens fyrste diktsamling. Omtalen er utarbeidd av BS.

Dikt

Med øksene dei haustar inn

Det nordlige barskogbeltet ligger rundt kloden som et grønt skjerf. Norges skoger utgjør en flik av dette; et rikt økosystem og en vesentlig del av vår identitet. For skogen er myldrende og magisk, rik på arter og myter, og løper som en barnålgrønn renningstråd gjennom hele vår historievev. Fortsatt trenger vi skogens råvarer. Men skogen skal også bevares som hjem for truet artsmangfold, som karbonlager og som et sted for inspirasjon og naturopplevelser. Hvordan skal dette forenes? Og hvordan har århundrer med hogst forandret det norske skoglandskapet, og hva betyr disse endringene - for artene og for oss? Sverdrup-Thygeson leter etter svar, både i de ørsmå og fascinerende detaljene i samspillet mellom arter, og i de store perspektivene. I «Skogen» strekker fortellingen seg gjennom tid og rom, fra en tippoldefars flora til nåtid, og fra et insekts lille liv under en barkebit til de milevide skoglandskapene. Skog dekker førti prosent av Norge og er hjem for to tredjedeler av alle artene våre. Anne Sverdrup-Thygeson byr på underholdende kunnskap om skogen, om skogsartenes intrikate samspill og om skogens betydning for vår historie og kultur.

Om trær, folk og 25 000 andre arter

Skogen

Etter skilsmissen møtes far og sønn i en felles interesse for fugler. I kikkerten studerer de arter som vandrefalk, kvinand og myrsanger, men samværet får også faren til å tenke på hva han er på vei til å miste. «Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,» sier han når gutten spør hva han noterer i boken sin. Åkerriksa er så godt som utryddet i Norge, naturen er ikke hva den en gang var, men også gutten vil vokse fra ham og bli borte. Nattsang kan leses som en sørgesang, en elegi for noe som er i ferd med å gå tapt. Det er et portrett av ensomhet, men også en beskrivelse av fellesskapet som kan oppstå i møte med det som er annerledes enn oss.

Nattsang

På en for lengst forlatt øy utenfor den nordligste spissen av Skottland lever noen av de siste ville kyrne i verden. Et frodig og variert dyreliv har gjenoppstått i de bestrålte områdene rundt Tsjernobyl. I den smale demilitariserte sonen på den koreanske halvøya lever det tusenvis av arter som er utryddet eller truet overalt ellers på jorda. Den anerkjente journalisten og forfatteren Cal Flyn besøker jordas mest øde og uhyggelige steder, som på grunn av krig, naturkatastrofer, forurensning eller økonomisk forfall har blitt forlatt av mennesker. Hver gang finner hun en «øy» med et myldrende nytt liv: naturen har rykket inn for å fylle tomrommet raskere og grundigere enn selv de mest håpefulle anslagene til forskerne. Rik på detaljerte skildringer av natur og økosystemer i ulike tilstander, er Forlatte steder en poetisk og trollbindende reiseskildring som gir oss troen på naturens egenartede evne til å rehabilitere seg gjennom økologiske prosesser, selv etter grove inngrep fra menneskene.

Livet i et landskap uten mennesker

Forlatte steder

Det tar 40 uker å bygge en menneskebaby, og underveis ligner forholdet mellom fosteret og den gravide på forholdet mellom en parasitt og en vert. Den ene bare tar og tar, mens den andre nesten dør i prosessen. Bakterien E. coli har delt seg i to på 20 minutter. En grå kjempekenguru er bare gravid i 5 uker før den føder en bønnestor baby som kryper opp i pungen dens. Og de fuglene som har lengst rugetid av alle, vandrealbatrossene, er ferdige med å ruge allerede etter 10 uker. Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? Finnes det noen bedre måter å reprodusere seg på? Er det noen som gjør det på en rarere måte enn oss? Gjennom en 40 uker lang graviditet møter vi hver uke noen som er ferdige med å reprodusere. Flekkhyenen føder allerede etter 16 uker, men hun må føde gjennom en lang penisformet klitoris, som sprekker opp underveis. Har de det lettere? Surinampadden har ikke livmor, men har istedet evolvert fram en oppsvulmet rygghud som eggene synker inn i. Da kan hun bære med seg avkommet sitt, ikke forlate eggene i vannet. Bærer det bud om at det egentlig er ganske smart, det vi driver med? Denne boken gir evolusjonær trøst gjennom svangerskapets plager og en forklaring på hvordan vi endte opp her, som den smarteste arten med den slitsomme, men likevel ikke så dumme måten å reprodusere på.

En menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på

40 uker

«Det året jeg fylte førtien kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike. Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det til meg selv, for lånte penger.» Slik starter Kristin Vallas fortelling Egne steder. Inspirert av Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom legger Kristin Valla ut på en reise til Frankrike for å skaffe seg et sted å skrive. Med lånte penger og en uforløst roman kjøper hun et gammelt hus i en liten sørfransk landsby. Drømmen om et eget rom er beskrevet av en rekke betydningsfulle forfattere gjennom historien. For mange ble rommene og husene livsprosjekter som gikk hånd i hånd med forfatterskapet. I Egne steder møter vi forfattere som Amalie Skram, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Halldis Moren Vesaas, idet de renoverer, innreder og dikter. Under hvilke forutsetninger blir litteratur til? Hvor langt går forpliktelsene som mor og ektefelle, og hva slags forpliktelser har man ovenfor seg selv som individ og menneske? Egne steder er en fortelling om å skape rom for seg selv, om kreativitet, frihet, kjærlighet og estetikk.

Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda

Egne steder

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga "Stilleben". Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskesetel til årets lune og nære samling "Resten av kvelden". Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass. Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker. Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og på Instagram. I dagsturhytter og i skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. Eit lite utval av desse tekstane har også fått plass i "Resten av kvelden".

Resten av kvelden

M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Shinrin-yoku

Lignende bøker: