M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kvenske dikt

Hjerteskog

Kven skal gråte for den siste haren? Var det grønt er ei oppløysingssoge, ein sørgesong og ein protest, som spring ut av ein klar augeblink i ei elles mørklagd verd. I den stunda da tilværet tar slutt, grip dikta etter det som var, glimt frå ein morgon ved frukostbordet, lydane frå ein radio, ein platespelar eller ein trikk, ei gryande kjensle av at noko er i endring: minne som er i ferd med å forvitre saman med elgen og haren, med eksistensen og ordet. vil hugse men den eine lukta solvarm stein er eitt med den eine smaken sandkorn det eine minnet skrifta i greinene er eitt med det eine håpet var det grønt.

Dikt

Var det grønt

Se for deg at du/ flyter mellom to sannheter, skriver M. Seppola Simonsen i sin nye diktsamling, og at denne vektløse, utsatte posisjonen gjør deg usann. Tenk deg så en kroppsløs kropp, et ordslått språk. Og prøv å forklare hva og hvem du er, til en verden som ikke ønsker deg forklart. Diktsamlingen Den tredje utfordrer sitt eget språk til å finne - og omfavne - en tredje posisjon, mellom han og hun, mellom rett og rett, mellom makt og natur. En tredje posisjon truet av vold og utestengelse og hat og navnløshet. Vi ser og har sett det, gang på gang. Poeten prøver å gjøre noe med det. Ved å finne fryd, og skjønnet, og styrke i samhold. å glede seg over sin egen kropp er som å trekke pusten gjennom alle porene i huden.

Den tredje

Å bake brødet, å tenne i ovnen, å se barna vokse, å miste en som er umistelig. Hun er i middelalderen. I langdiktet Middelalderen tar den voksne kvinnen et barn på hver arm og forlater huset, lar døra stå ulåst i tilfelle noen skulle komme og trenge tak over hodet. Som hun sier til barna: vi trenger et tak over livet nå. Sammen drar de tre ut i naturen, sover i gresset, følger bekkefar, går under stjernebilder, kommer til havet. Middelalderen er en utforskning - i sorg, i samhold, i rim og regler og mulige ritualer. Utenfor den lille familiens sirkel fins en større sirkel der naturen er i endring, og der krig bryter ut i Europa.

Langdikt

Middelalderen

På garden Stein bur Olov og Inga med dei vaksne ungane Ommund og Odel. Ommund har hunden Bowie. Odel har dottera Liv. Men kven er far til Liv? Det er haust, og dei velståande jegerane frå Austlandet har komme til garden for den årlege hjortejakta. Medan dei er ute i skogen, blir Bowie påkøyrd av ein bil, og like etter forsvinn Odel. Liv har sine eigne måtar å finne svar på. I draumar får ho høve til å sjå Odel på nært hald, der ho kryssar det snødekte fjellet til hest i måneskin. Frå dei hemmelege romma sine - i hundekorga under kjøkkenbordet, i kråa på stua og framfor elden i kammerset om kvelden - lagar Liv forklaringar og historier.

Odel

"Det lille vi vet om Sib" er en samling poetiske prosatekster som i et konsentrert og stilsikkert språk utforsker sammenhengene mellom kropp og sansning, tid og sted, liv og død. Jeget i tekstene befinner seg i et nytt landskap. Hun har nylig fått jobb som vert på et bygdemuseum til minne om den lokale tekstilkunstneren Sib. Gjennom den underlige forbindelsen som oppstår mellom jeget og den avdøde kunstneren, nærmer hun seg erfaringer som ikke alltid kan rommes i det felles språket vi har tilgjengelig. "Det lille vi vet om Sib" er en bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende.

Prosa

Det lille vi vet om Sib

Norske skoger er en diktsamling som forener to tilsynelatende adskilte verdener: trær og graviditet. Som skaper vakre koblinger mellom skaperverket og alle oss som er skapt av det.

Norske skoger

Salamanderhånd er Joanna Lundbergs første bok. En diktsamling med et sterkt økologisk perspektiv, som handler om selve ur-spørsmålet: Hvor kommer vi fra? I Salamanderhånd skrives en rekke magiske skapninger frem; de kommer fra det undersjøiske, det underjordiske, fra dryppsteinsgrotter og kalksteinslandskap. De kravler, finner og forandrer sin form, og selve tilblivelsen sirkles inn. Det skjer en langsom forskyvning i diktene. Fra det kollektive vi-et som beveger seg i et dunkelt landskap til et vi som selv skal skape og gi omsorg til nytt liv. Særlig moren tar form. Salamanderhånd sirkler slik inn både den store og den lille skapelsen, det skapte og det som skaper.

Salamanderhånd

Desperasjon er noe som preger oss alle. Vi er stadig aktiverte av informasjonsflyten vi konstant må forholde oss til. Animasjon er det å gjøre noe levende, som våre daglige ritualer som hjelper oss til å stake ut en kurs i det desorienterte. Diktene i samlingen er rike på bilder og rommer de ulike følelseskomponentene i et liv. Alt fra fortvilelse, utmattelse og stagnering til ekstase, lidenskap og glede. Vi er alle et fellesskap, for ingen står utenfor desperasjonsanimasjonen. Og fellesskapet må utforskes. Diktene stiller store spørsmål: Hva vil det egentlig si å være? Er det noe som er uforanderlig, eller er det plastisk? Og språket er en eksistensiell betingelse for å kunne utforske vår eksistens. Omtalen er utarbeidet av BS.

Desperasjonsanimasjon

I "Haugtussa" utfaldar Arne Garborg seg lyrisk i dikt som byggjer på danserytmar, salmar og stev. I sentrum står Veslemøy, eller Haugtussa, som folk kallar henne. Ho er ei jente som har kontakt med ei anna verd, som ser "det dei andre ikkje kan sjå". Men Veslemøy er og ei lys levande ungjente som vi møter i kvardagssyslar, i heimen eller på fjellbeite med dyra. Sentralt står soga med guten som svik henne. Med stor språkkunst fangar Garborg poesien som ligg i brytninga mellom den trauste røynda og trolldansen i huldreheimen.

Neste
Bok

Haugtussa

Lignende bøker: