Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare - da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa skriver med utgangspunkt i egne opplevelser om hva som skjedde da kjærligheten ble et traume. Hennes selvbilde og selvtillit ble gradvis brutt ned og partneren fikk henne til å tro at hun ikke kunne leve uten ham. Han mishandlet henne emosjonelt og verbalt og snakket nedsettende om seksualiteten hennes. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Vold er et stort samfunnsproblem, og vi trenger mer kunnskap om temaet. For den vanligste reaksjonen når noen forteller at de har vært utsatt for partnervold er: Hvorfor gikk du ikke? Slik tenkte Sanna Sarromaa også, helt til hun selv ble den som ikke greide å bryte ut av et destruktivt forhold.

Om kjærlighet og psykisk vold

Hvorfor gikk jeg ikke?

Dette er historien om en stor familie som liker å være sammen, som diskuterer, ler og danser, som liker solen og sommeren. Det er også historien om en kvinne som endelig tør å fortelle familiens vonde hemmelighet. Camille Kouchner skapte overskrifter med utgivelsen av Den store familien i Frankrike i januar 2021. I skjønnlitterær form forteller hun om stefarens misbruk av tvillingbroren hennes, og viser hvordan familien gikk i oppløsning da de begynte å snakke om dette. Da boken kom ut, forlot stefaren sin stilling og alle sine verv i fransk samfunnsliv, og en ny bølge av avsløringer kom fram i offentlighetens lys, under hashtagen #metooinceste. Den store familien er ikke bare en fortelling om en familie, den er en granskning av et fenomen, en fransk elite med et forstokket begrep om seksuell frihet. «Camille Kouchners mål med romanen om den kjente stefaren som misbrukte tvillingbroren hennes har ikke vært politisk, men litterært. Det har hun lykkes med … Opplevelsen av skyldfølelse, skam og smerte. Beskrivelsen av et intellektuelt miljø som indirekte legitimerte det som skjedde. Alt dette er mesterlig formidlet … Poetisk og sanselig … En roman med høy litterær kvalitet.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Kouchner gir mesterlig innblikk i tankegangen, i ønsket om å bli elsket og frykten for å få skylda … En imponerende debut.» Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad «Betimelig, personlig og sterk fransk bok om tretti års fortielse av overgrep i familien ...Teksten er nær og veloverveid samtidig som den bærer preg av en intuitiv poetisk sans … Thomas Lundbos oversettelse fremstår som balansert og ivaretar Kouchners sensitive språk svært godt.» Erlend Loe, Aftenposten «En rystende bok … En klarsynt og universell beretning om det ubeskrivelige.» ELLE «Et nådeløst vitnesbyrd, men fremfor alt et litterært verk … En imponerende, mesterlig og kompleks debut.» L’Express «Velkomponert, dramatisk spenning … Ord skarpe som prosjektiler … En katharsis, en bombe.» Le Monde «Camilles rop er en sterk tekst, skrevet med skalpell … et skrekkelig treffende dokument … Vitner om et stort mot.» Les Echos «Et jordskjelv. » Le Soir «En skarpsynt skildring … Kouchners historie er også fortellingen om en privilegert 68-er-familie som seksualiserer barn under dekke av seksuell frihet.» Les Inrockuptibles «Denne avgrunnsdype boken er fylt med et skjørt men resolutt håp. Håpet om at litteraturen kan ryste virkeligheten og tvinge rettferdigheten ut av dens ubarmhjertige søvn.» Télérama

Den store familien

«Analfabeten» består av elleve små selvbiografiske fortellinger som til sammen danner en større historie om Agota Kristofs liv. Så lenge hun kan huske har hun lest alt hun fikk tak i, fra aviser og bøker til plakater og lapper hun fant på gata. Hun forteller om skolegang i Ungarn der faren var lærer, adskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole og om Stalin-kulturen og flukten fra Ungarn. I Sveits måtte hun lære fransk, og hun beskriver hvordan det er å komme til et land der hun hverken kunne lese eller skrive språket som omga henne. Boken er skrevet på samme direkte måte som Tvillingens dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Analfabeten

"This is the way of life", sier Lucy. "The many things we do not know until it is too late." Lucy Barton er en fremgangsrik forfatter som bor i New York. Hun har to voksne døtre og har nylig blitt enke. Et tilfeldig møte fører til at hun og eksmannen William tar opp kontakten igjen. Gjennom mange år hadde de et av-og-på vennskap og var hverandres fortrolige. I boka får vi et tilbakeblikk på de første årene deres på høyskolen, døtrenes fødsler, den vonde slutten på ekteskapet deres og livene de så bygde opp igjen med andre. "Åh William!" handler om gleden og sorgen ved å se barna vokse opp og starte sin egen familie, om å oppdage familiehemmeligheter som endrer alt man trodde man visste om dem som står en nærmest, og den handler om måten mennesker lever og elsker på - mot alle odds.

Åh, William!

En velstående familie befinner seg midt i et arveoppgjør. Det står om to sommerhytter, som foreldrene ønsker å selge for en lav pris til to av sine døtre. Men det finnes to barn til, en bror og en søster som delvis har brutt med familien. Nå melder de seg likevel på arveoppgjøret. Under diskusjonene om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme følelser i sving. Den handler om familiehistorien. Hva er årsaken til at familien har blitt splittet? Omtalen er utarbeidet av BS.

Arv og miljø

Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten. Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det er hemmeligheter i familiens hus.

Gjentakelsen

En ung mann reiser hjem til sine foreldre for å fortelle at han venter barn. Der hjemme kommer han over et fotografi av den for lengst avdøde morfaren som tenåring i naziuniform. Bildet igangsetter et ras av minner, men raset ender i erkjennelsen av at han aldri har kjent verken sine besteforeldre eller sin mor, som ikke har villet snakke om faren eller sin tyske bakgrunn. Overveldet av hullene i familieveven og hans eget kommende farskap, legger han ut på en reise til familiens steder i Tyskland for å finne spor etter livene de levde, men også for å forstå hvorfor moren forlot sine egne foreldre – og hvordan hennes fornektelse av det tyske har formet hans eget liv, dratt mellom den norske tryggheten og lengselen etter et Tyskland han aldri har kjent.

Endestasjoner

Hvis jeg skulle fremstille denne hendelsen i livet mitt ved hjelp av ett maleri, ville jeg ha malt et lite respatexbord inntil en vegg, og på det ville jeg ha plassert et emaljert vaskefat med et rødt kateter. En hårbørste litt til høyre. Jeg tror ikke det finnes noe maleri med tittelen «Den kloke konens arbeidsrom» på noen av verdens museer. Som 23-åring ble Annie Ernaux gravid. Året var 1963, og abort var forbudt. Å fortelle om graviditeten eller bære fram barnet ville påføre henne og familien hennes en uoverstigelig skam. Hun hadde heller ikke noe ønske om å få barn på dette tidspunktet - hun var student og hadde livet foran seg. Hun forsøkte å ta abort selv, med strikkepinner. Da det ikke gikk, begynte jakten på en hjelpsom lege og ikke minst penger til å betale for inngrepet. Redd og fortvilet havnet hun til slutt hos en klok kone i en by langt hjemmefra. Det holdt på å gå virkelig galt. Hun endte på sykehus med livstruende blødninger. Førti år senere dykker Annie Ernaux ned i minner og dagbøker fra tiden rundt aborten. Hun skriver åpent om kvinners seksuelle frigjøring, om lidenskapens kraft, og om hvordan den ufrivillige graviditeten sementerer hennes plass nederst på samfunnets rangstige: som kvinne fra arbeiderklassen. Samtidig reflekterer den 60 år gamle Ernaux rundt forholdet mellom kropp og skrift, om hva minner betyr, og viser hvordan én enkelt hendelse kan prege et helt liv. «… en åpenhjertig fortelling om egen illegal abort … Jeg rives med av Ernaux’s minner.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme … en korthugd og utleverende beretning … Ernaux skriver usentimentalt, direkte og med godt blikk og språk … den litterære stemmen hennes [er] tenkende og skarp.» Erlend Loe, Aftenposten «Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Briljant … den harme og intense romanen Hendelsen illustrerer det genuine i hennes erindringskunst … om en klasseforakt som er til å ta og føle på … Annie Ernaux er ikke bare suveren til å utforske erindringens vesen, hun viser oss at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et solidarisk verk.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Suverent får Annie Ernaux sagt atskillig om samfunnsstrukturene gjennom å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Hun reflekterer, analyserer, stiller spørsmål … Annie Ernaux' tekst oppleves som en fysisk erkjennelse … Bøkene hennes vil finnes og fortelle oss noe allment om det å være menneske i mange generasjoner fremover.» Anne Cathrine Straume, NRK «… en liten, men oppsiktsvekkende bok.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet «Annie Ernaux er en fremragende forfatter. Hun besitter alle de store kvalitetene: sansen for sannhet, enkelhet, voldsomhet.» Le Figaro Magazine «Aldri har hennes prosjekt som kvinne og forfatter – 'at kroppen min, følelsene mine og tankene mine blir til skrift' – vært tydeligere og bedre gjennomført enn i denne teksten.» Le Nouvel Observateur «Hun avholder seg fra patos, moralisering, medfølelse. Livet hennes, plukket fra hverandre og satt sammen igjen gjennom skriften, er et sted for erfaring, et objekt for analyse og kunnskap … Ordene hennes går rett i redselens, forvirringens, smertens kjerne. Historien hun forteller, mister sin private karakter. Den blir et ekko fra en hel epoke.» Télérama «Et voldsomt forstyrrende, dypt relevant verk – så vel kunstnerisk som menneskelig. Burde være obligatorisk lesning.» Financial Times

Hendelsen

Det er julaften og Edouard er på vei hjem fra besøk hos venner da han blir antastet av en ung mann. Edouard er sliten og vil helst hjem, men blir likevel fascinert, så han inviterer mannen opp i leiligheten sin. Dette tilsynelatende spennende møtet ender med voldtekt og mordforsøk, en natt som skal endre hele Edouards liv. «Voldens historie» er en selvbiografisk roman om vold. Hvor kommer den fra, og hvordan genererer samfunnets vold mot enkeltmennesker igjen vold mot andre mennesker? Omtalen er utarbeidet av BS.

Voldens historie

«Far prøvde å drepe mor en søndag i juni, tidlig på ettermiddagen.» Annie Ernaux er tolv år gammel, og denne opplevelsen er med på å forme henne som menneske. Minnet om dette øyeblikket, da skammen får plass i bevisstheten og kroppen hennes, blir med henne resten av livet. I denne boken utforsker Annie Ernaux med stor kraft og innsikt hvor dype spor voldsomme minner kan sette. Med et skarpt og analytisk blikk ser hun på sin egen ungdomstid, da hun for alvor innså hvor knyttet skam er til klassetilhørighet, kjønn og familiebakgrunn – temaer som preger hele hennes forfatterskap. Annie Ernaux er vår tids viktigste franske forfatter, og de seneste årene har hun hatt et enormt gjennombrudd i Norge og internasjonalt. I 2022 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur.

Neste
Bok

Skammen

Lignende bøker: