Instukid?er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog. Der TV-serier?som Instukids?på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Instukid er?en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.

Mine år på ungdomsavdeling

Instukid

I 1970 etablerte den amerikanske sekten Children of God (Guds barn) seg i Skandinavia med sin blanding av dommedagsprofetier og frigjort seksualitet. 18 år gamle Håvard Lillethun fra Bergen var blant dem som lot seg forføre. Han ble et aktivt medlem av sekten, og misjonsvirksomheten skulle ta ham til India, Nepal og Thailand. I førti år levde Håvard og familien i tråd med sektens strenge regler. Samfunnet utenfor besto av fiender, og Guds barn var de utvalgte. Tvang, ydmykelse og manipulasjon var vanlige hersketeknikker, og sex ble brukt som virkemiddel i rekrutteringen av nye disipler. Etter omsider å ha brutt med sekten, skulle det ta Håvard mange år før han innså omfanget av manipuleringen han hadde vært utsatt for, og før han kunne begynne på veien tilbake til seg selv.

Min reise ut av en lukket sekt

Et Guds barn

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være. Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

En innsideberetning fra lukket avdeling

Er jeg på jorden som de sier?

Henrik er 11 år første gang han strekker seg ut på et badegulv - leende, gråtende, ekstatisk - i alkoholrus. Da han begynner å studere til siviløkonom, har foreldrene forsøkt alt for å hjelpe ham med alkoholismen. Og Henrik er flink til å slutte å drikke, men flinkere til å starte igjen. På studiene møter han Sofie, som forstår både Mozarts pianokonserter og de mest avanserte regnestykker med samme letthet som hun tømmer en flaske. Da Henrik og Sofie flytter sammen, endrer noe seg mellom dem. Hun slutter å drikke, men det gjør ikke Henrik. Diktsamlingen skildrer alkoholikerens tilværelse og tilstand, i glimt som varierer fra det humoristiske til det fortvilende eller patetiske. Forfatteren nevner Baudelaire og Frank O'Hara som inspirasjonskilder. Omtalen er utarbeidet av BS.

Når jeg drikker

Nevrologen Eben Alexander ble syk og falt i koma. Han våknet opp med en ny erfaring og et nytt syn på livet etter døden. I denne boken kan man lese om dette. Boken omhandler temaer som bevissthet og nær døden-opplevelser.

En nevrokirurgs fascinerende reise inn i døden og tilbake

Himmelen finnes

Alexander Fallos "Dopamin" er en diktsamling om å få en ADHD-diagnose i voksen alder - og å bli nødt til å leve med den. Dette er triste, varme, frustrerende, humoristiske, energiske og fortvilte dikt skrevet med 20mg Ritalin i kroppen. Forfatteren har selv opplevd å forlate psykiateren med et skriv med diagnosen på i èn hånd og en resept i den andre. Og det var det. Hvordan blir fortellingen om et liv når du ser tilbake på det med nye øyne? Kunne ting blitt annerledes? Hva betyr en diagnose? Er den til hjelp eller enda mer bry? Finnes det noe midt imellom?" Dopamin" er et personlig gravearbeid som tar for seg minner og scener fra et liv med en utbredt diagnose.

Dopamin

I 1988 ble Hervé Guibert diagnostisert med aids. Han visste ikke hvor lenge han hadde igjen å leve og begynte å skrive med et hastverk, en nødvendighet, en følelse av at tiden rant mellom fingrene på ham. Ut av dette kom den selvbiografiske romanen «Til vennen som ikke reddet livet mitt» - en brutal og gripende dokumentasjon av hvordan sykdommen preget livet hans, fysisk og mentalt. I mange år hadde Guibert skrevet nådeløst ærlige, ofte utfordrende tekster om utenforskap. Med «Til vennen som ikke reddet livet mitt» ble han kjent for et større publikum. Romanen utkom i Frankrike i 1990 og skapte et vanvittig spetakkel, blant annet fordi den avslørte dødsårsaken til hans venn, mentor og en av Frankrikes mest kjente intellektuelle figurer, Michel Foucault (i boken omtalt som Muzil). «Til vennen som ikke reddet livet mitt» står igjen som en av de mest betydelige franske litterære utgivelsene fra nittitallet. Dette er første gang Hervé Guibert utgis på norsk. Oversatt av Henninge Margrethe Solberg. Med forord av Bjørn Hatterud.  Hervé Guibert (1955-1991) var en fransk forfatter, manusforfatter, journalist og fotograf. Han skrev bøker i en rekke sjangre: romaner, noveller, essays, fotobøker, dagbøker, brev. I 1988 ble han diagnostisert med aids. I 1991, året etter at han hadde utgitt Til vennen som ikke reddet livet mitt, døde han. Han var trettiseks år gammel.

Til vennen som ikke reddet livet mitt

Da hun var liten, introduserte bestemoren Marit for søtsaker som løsningen på vonde følelser. Senere i livet førte vanskelige opplevelser til at hun spiste mer og ble større, samtidig som selvfølelsen ble mindre. Hele livet har Marit vært tjukk. Hun prøvde lenge det meste av radikale dietter og slankemetoder – uten å lykkes. Nå har hun bestemt seg for å slutte å slanke seg og heller spør seg om hvor all skammen egentlig kommer fra. Hvorfor er det å være tjukk en grunn til å være ulykkelig? I denne boken blir vi med Marit Røste inn i en skarp, sår og humoristisk utforsking av egen historie. TJUKK er en mørk komedie om forakten for tjukke mennesker, og om hvor vanskelig det kan være å insistere på at kroppsstørrelsen ikke skal definere hvem du er.

Føkk skammen!

Tjukk

Mille er en ung jente som sliter med å balansere de ulike rollene som student, venn og datter. Hun får et nært vennskap til Amalie som er medpasient på en psykiatrisk behandlingsinstitusjon. Men begge har et sterkt følelsesliv, og balanserer på en hårfin grense mellom å leve og å ville dø. Rakel Lima Fjelltvedt debuterer med denne romanen. Hun studerer til sykepleier, og har selv opplevd psykiatrien fra begge sider, både som pasient og ansatt. Omtalen er utarbeidet av BS.

Hent meg en ny dag

Anne-Kristine Augestad, kjent fra tv-programmet «Åndenes makt», har hørt stemmer og sett indre bilder helt fra hun var barn. Hun tør imidlertid lenge ikke å vedkjenne seg dem, fordi hun er redd hun har en psykisk sykdom. Men etter hvert som tegnene blir tydeligere begynner hun å tro på sine egne evner og på at det finnes et liv på den andre siden. Det er gjennom samtaler med menneskene der, som hun betegner som «de sjelfulle», hun skal forstå sin begavelse og hvordan hun kan bruke den til å hjelpe andre.

Neste
Bok

Vindu mot en annen verden

Lignende bøker: