Det er sommeren 1983, Lars er ni år gammel og skal være sammen med faren sin, som han vanligvis ikke bor sammen med. De tilbringer ferien på et småbruk som er farens barndomshjem på Vestlandet. Denne dagen bestemmer faren at de skal opp på fjellet, men han vil ikke si noe om hvor de skal. De går uten vann og nesten uten mat, men med hvert sitt gevær. Flere ganger blir faren borte, før han plutselig dukker opp igjen. Hva er det som skjer? Er det en manndomsprøve for en som er altfor ung til å bli utsatt for det? Eller er det en underlig form for omsorg der faren vil lære sønnen å overleve? Med påtakelig ømhet beskriver Lars Ramslie en far som er fortapt i rollen som far, og en gutt som prøver å finne ut hvem han skal være. Gjennom den voksne forfatterens blikk på en far og en sønn blir dette også en mørkt skimrende fortelling om kjærlighet og tilknytning under akutte omstendigheter.

Fjellet, geværet, vannet

Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare - da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa skriver med utgangspunkt i egne opplevelser om hva som skjedde da kjærligheten ble et traume. Hennes selvbilde og selvtillit ble gradvis brutt ned og partneren fikk henne til å tro at hun ikke kunne leve uten ham. Han mishandlet henne emosjonelt og verbalt og snakket nedsettende om seksualiteten hennes. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Vold er et stort samfunnsproblem, og vi trenger mer kunnskap om temaet. For den vanligste reaksjonen når noen forteller at de har vært utsatt for partnervold er: Hvorfor gikk du ikke? Slik tenkte Sanna Sarromaa også, helt til hun selv ble den som ikke greide å bryte ut av et destruktivt forhold.

Om kjærlighet og psykisk vold

Hvorfor gikk jeg ikke?

En ung mann reiser hjem til sine foreldre for å fortelle at han venter barn. Der hjemme kommer han over et fotografi av den for lengst avdøde morfaren som tenåring i naziuniform. Bildet igangsetter et ras av minner, men raset ender i erkjennelsen av at han aldri har kjent verken sine besteforeldre eller sin mor, som ikke har villet snakke om faren eller sin tyske bakgrunn. Overveldet av hullene i familieveven og hans eget kommende farskap, legger han ut på en reise til familiens steder i Tyskland for å finne spor etter livene de levde, men også for å forstå hvorfor moren forlot sine egne foreldre – og hvordan hennes fornektelse av det tyske har formet hans eget liv, dratt mellom den norske tryggheten og lengselen etter et Tyskland han aldri har kjent.

Endestasjoner

I denne selvbiografiske tegneserieromanen møter vi lille Riad som vokser opp som barn av en syrisk far og en fransk mor i Libya og Syria. Riads far er besatt av panarabismen, og ser opp til de store arabiske diktatorene Muammar Gaddafi, Saddam Hussein og Hafez-al-Assad. For han er de symboler på modernitet og makt. Faren har bare et stort ønske, og det er at Riad skal gå på syrisk skole og bli en moderne og velutdannet araber - en fremtidens araber. Kontrastene mellom de storslåtte drømmene og virkelighetens ufrihet, fordommer og grusomheter blir likevel for store. I «Fremtidens araber» får vi et tankevekkende innblikk i møtet mellom ulike kulturer, mennesker og livssyn, sett gjennom et barns øyne.

Fremtidens araber. [1]. Barndom i Midtøsten (1978-1984)

En litt glemt perle av en bygd i Sverige. Et paradis der alle kjenner sin plass. Så kommer det ukjente inn. Olle, Sonja og lille Nike. En helt annen type familie. Med dem kommer kjærligheten. Og kjærlighetens livstruende konsekvenser.

Nikes bok

Denne boksensasjonen fra Frankrike er et engasjerende personlig essay om å oppleve overgrep i barndommen og utfordringene med å formidle en slik erfaring til familien og omverdenen. Samtidig nyleser forfatteren litterære klassikere og gir en tankevekkende refleksjon rundt vår fascinasjon for overgripere i kulturen og hvorfor det er så vanskelig å gi ofrenes opplevelser riktig oppmerksomhet.

Trist tiger

«Jeg skal fortelle om volden, fordi den har innhenta oss. Jeg sier oss, sjøl om det er Bill som ligger på sjukehuset. Volden må fordeles jevnt utover, for at jeg skal tåle den, jeg velger å gjøre det sånn. Volden har ingen begynnelse, jeg kan ikke velge meg et punkt i historien der volden opptrer for første gang. Den er synlig allerede i barnet, i barndommen, og hvis en har uflaks, fortsetter den å finnes, ikke bare på innsida, men på utsida også. Volden har alltid vært helt nær meg, eller så har den bevega seg nesten i utkanten av synsfeltet mitt - aldri egentlig borte.» Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Broren Bill ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet ved elva, han lå der sammen med Ib. Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det lå ei jernstang på bakken ved sida av. Det starter i barndommen da mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. Karla, Bill og Molli flytter inn i Franks hus, så kommer det forferdelige til syne. Men det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Elva renner gjennom sommeren. Og ved utløpet av elva skimtes Galgeholmen, der de fredløse ligger i jorda og en kvinne ble brent på bålet i 1623 for å ha ønsket noen død. Med "Det tolvte huset" har Malin C.M. Rønning skrevet en rå og bevegende roman om en bror og en søster, om voldens ødeleggende grep om virkeligheten og om å overleve barndommen.

Det tolvte huset

Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten. Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det er hemmeligheter i familiens hus.

Gjentakelsen

Linn Ullmann vokste opp med kunstnerforeldre og ble selv forfatter. Hun lærte tidlig at det ikke var lett å skille mellom hva som var sant og hva som ikke var det. Da faren ble gammel ønsket han å dele sin historie, men det skulle skje på hans premisser. Det skulle være de to og en båndopptaker, håndterlig, kontrollert og etter planen. Men da de omsider satt der med båndopptakeren mellom seg, hadde alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjorde samtalene uforutsigbare og sprukne. I denne romanen forteller Linn Ullmann med stort alvor og svart humor om familie, glemsel, sorgarbeid, og om de mange historiene som utgjør et liv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Un monstre est lá, derrière la porte

Lignende bøker: