Jeg har funnet kjærlighet, hvordan skal det gå. Hun skal straks begynne skuespillerutdanning, bor i kollektiv og har store ambisjoner. Han er musiker, fri sjel uten fast bolig, dopromantiker og kjenning av politiet. Når bare de to er sammen, er lykken stor, men når de går sammen på gata, kan hun ta seg i å skamme seg over ham, og det skammer hun seg over. Han blir borte etter en fest, ingen har hørt fra ham på fem dager. Hun leter febrilsk blant venner og bekjente, hun har ikke sovet på femti timer, sytti timer, mer. Vi følger henne i et frenetisk døgn rundt i Oslo, i det som kanskje er en redningsoperasjon, eller kanskje et søk akkurat litt for seint.

Jeg skal hente deg

En mann midt i livet løper maraton i Dresden. Geir Nummedals Maratonshots følger et 42 195 meter langt løp med mange assosiative avstikkere underveis. Med musikk på øret forplanter løpets rytme seg i kroppen og hodet. Maratonløperens bevissthetsstrøm blir som et eget løp i løpet. Før han er i mål, har han også løpt gjennom livet sitt. Han passerer Dresdens parker, krysser byens broer, han ser en mann som løper med en ananas festet på issen, han forsyner seg fra drikkestasjonene med shots ofte ikke treffer munnen, men løpstrøya og bakken. Løpserfaringene blander seg med livserfaringer, innfall og historier, fra erotiske fantasier til minnebilder fra barndom og oppvekst, glimt av faren på jobb i sveisehallen, brevene faren sendte fra jobbreise i Kina. «Enhver veit jo at en jogger er ute og lufter dødsangsten sin», har Dag Solstad skrevet. Midtlivsmannen i Maratonshots er ikke redd for å lufte dødsangsten sin eller lufte i erindringsrommene sine, og det er svært livfull lesning.

Maratonshots

Av hester jeg har fulgt, rager 3-årsfenomenet Adept høyest. Det er den vakreste rødhårete hingst jeg har sett. Og så suveren den var. Den visste hva den var verdt. I hesteringen på Jarlsberg foran det Skandinavisk Grand Prix den skulle delta i, dette var sannsynligvis i 1957, framførte den et triumferende vrinsk, som lød så høyt at jeg aldri har hørt maken! Ennå lyder det for mitt øre og vil lyde der så lenge jeg er i bevissthet om at jeg er i live. Tolv år gammel får Dag Solstad jobb med å løpe med resultatlister ved Jarlsberg travbane, og blir med det bitt av travbasillen. I En sann svir! følger vi Solstads store lidenskap for sporten, der han mener å finne det sanne klasseløse samfunn. Vi tas med på oppturene og nedturene til legendariske hester som Frances Bulwark, Steggbest, Sugarcane Hanover, Gentle Star, Jens og Leif Protector, Toyota Moulin og Rex Rodney, med slektstavler og rundetider, kusker og eiere. Vi blir vitne til Solstads første kyss og er med til en takterrasse i Sorrento der han mange år senere sitter og skriver Professor Andersens natt. Det fins et stort svev hos Dag Solstad, en smittende kjærlighet og entusiasme, og som ingen andre får han travsporten til å fremstå som en kunstart. Dette er boka for alle dem som elsker trav, og for alle som trodde de aldri ville la seg oppsluke av denne sporten.

Det Norske Travselskap 150 år

En sann svir!

"Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene" er en lyrisk roman om tre generasjoner kvinner. De har bodd under samme tak, hatt nære bånd, og barndommen har vært fri. Nå er moren død, og datteren er knust. Hun arbeider i hagen, stikker spaden i jorda, men hukommelsen er ikke slik den var. Og på dataskjermen lyser en digital hage opp planter som egentlig ikke kan krysses. Omtalen er utarbeidet av BS.

Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?

Dette er fjerde roman i serien som startet med “Lofotveggen” i 2017. Romanene kan leses hver for seg, men alle har fragmenter fra forfatterens liv som en rød tråd. Stig Aasvik skriver ut en lang, indre bevissthetsstrøm, der hendelser fra forfatterens liv veves sammen med humor, alvor og eksistensielle problemstillinger. “Tøyenparken” er en kompleks, mørk og følsom roman. Forfatteren ble tildelt Vestfold Litteraturpris i 2018. Omtalen er utarbeidet av BS.

Tøyenparken

Til mote er et langreisedikt - fire strofer à tre vers per side - på togskinner gjennom Europa. Med motehovedsteder som Antwerpen, Berlin, Paris og Milano i sikte skriver den elskovssyke poeten et hyllestdikt til sin hjertenskjær og et læredikt til deres ufødte datter, Lille Trille. Gjennom dem og i stadig bevegelse ser poeten seg selv og sin fortid og samtid med et nyfødt blikk.

Til mote

Frode Brandeggen (1970-2014) debuterte på begynnelsen av 1990-tallet med den mer enn to tusen sider lange, eksperimentelle romanen Konglomeratisk pust. Verket ble raskt glemt, og Brandeggen forble ukjent for de fleste. I de påfølgende årene jobbet forfatteren intensivt med å finne en ny form og en ny litteratur, i håp om å nå ut til et bredere publikum. Det fant han også til slutt, i mikroromanene om Ferskenen. Dette protestorienterte krimprosjektet utfordret sjangerens svakheter og plotmessige uthaling. Brandeggen valgte seg en banal krimhelt som alltid befinner seg i umiddelbar nærhet når en ugjerning begås, slik at løsningen raskt kan avsløres. Med andre ord - krimlitteratur for folk som ikke liker å lese, men som elsker krim. I denne boken er alle Brandeggens 15 romaner om Ferskenen samlet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Samlede verker : annotert utgave : roman

Ferskenen

Etter attentatene i Paris i 2015 befinner marokkaneren Mounir seg i en utsatt posisjon. Han er en 40 år gammel, homofil araber, og har nettopp flyttet inn i en leilighet i rue de Turenne. En dag oppstår det en situasjon som får kvinnen i leiligheten over til å tilkalle politiet, og Antoine, etterforskeren som avhører Mounir, mistenker ham straks for ha en kobling til muslimske ekstremister. Men det er uklart om Antoine virkelig finnes, eller om han er et produkt av Mounirs vrangforestillinger. Hva er egentlig virkelig og hva er det Mounir selv innbiller seg? Hvor går grensen mellom sannhet og fantasi? Abdellah Taïa (f. 1973) er en marokkansk forfatter bosatt i Frankrike, og en av få arabiske forfattere som våger å stå åpent frem som homofil. «Det langsomme livet» er hans sjuende roman og den første til å utkomme på norsk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Det langsomme livet

Et gammelt polaroidfoto. En videotape inneholdende drapet på John F. Kennedy. En hoste fra etasjen over. Gjennom korte, språklig virtuose tekster forteller Johan Harstad om mennesker som har mistet evnen til å kommunisere, som er i ferd med å forsvinne for seg selv og verden rundt dem, men som intenst håper å bli funnet, forevist «et enestående hjernefotografi av øyeblikket hvor verden er god». Herfra blir du bare eldre er en bok om resignasjon, og om utprøvning av måter å være på. Om dem som vet at polarisen smelter, dem som aldri våger å si at de vil bli reddet, dem som vet at de en dag skal bli glemt.

Neste
Bok

Speedboat

Lignende bøker: