Kven skal gråte for den siste haren? Var det grønt er ei oppløysingssoge, ein sørgesong og ein protest, som spring ut av ein klar augeblink i ei elles mørklagd verd. I den stunda da tilværet tar slutt, grip dikta etter det som var, glimt frå ein morgon ved frukostbordet, lydane frå ein radio, ein platespelar eller ein trikk, ei gryande kjensle av at noko er i endring: minne som er i ferd med å forvitre saman med elgen og haren, med eksistensen og ordet. vil hugse men den eine lukta solvarm stein er eitt med den eine smaken sandkorn det eine minnet skrifta i greinene er eitt med det eine håpet var det grønt.

Dikt

Var det grønt

Å bake brødet, å tenne i ovnen, å se barna vokse, å miste en som er umistelig. Hun er i middelalderen. I langdiktet Middelalderen tar den voksne kvinnen et barn på hver arm og forlater huset, lar døra stå ulåst i tilfelle noen skulle komme og trenge tak over hodet. Som hun sier til barna: vi trenger et tak over livet nå. Sammen drar de tre ut i naturen, sover i gresset, følger bekkefar, går under stjernebilder, kommer til havet. Middelalderen er en utforskning - i sorg, i samhold, i rim og regler og mulige ritualer. Utenfor den lille familiens sirkel fins en større sirkel der naturen er i endring, og der krig bryter ut i Europa.

Langdikt

Middelalderen

Den feministiske kultklassikeren Det blodige rommet og andre fortellinger består av ti feministiske gjenfortellinger av kjente eventyr som Ridder Blåskjegg, Skjønnheten og udyret, Rødhette og ulven og Snøhvit. Ifølge Carter er ikke hensikten hennes å skrive eventyr for voksne, men snarere å trekke ut det latente innholdet i de tradisjonelle fortellingene. I en leken, barokk og burlesk skrivestil, og et mørkt og sanselig billedspråk, utforsker Carter eventyrets radikale forestillingsverden, og lager nye fantastiske fortellinger som er en besettende nytelse å lese. Det blodige rommet og andre fortellinger er Carters mest kjente bok og har ikke tidligere blitt oversatt til norsk.

Det blodige rommet og andre fortellinger

Få av etterkrigstidens bøker har vakt slik oppsikt som George Orwells fremtidsroman "1984", som utkom i 1949. Med sin avsløring av det totalitære system og sitt forsvar for individets rett er den like aktuell, selv om det magiske årstallet for lengst er passert. Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en fremtidsvisjon av London, hvor Big Brother alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Omtalen er utarbeidet av BS.

1984

Kristian Bergquist fortsetter i sin tolvte diktsamling arbeidet med å gjøre ensomhet og depresjon om til poesi. Bekreftelsen av mørke hull og astronomi spiller med diktene, det samme gjør skogen, elva og hjorten. I 2020 gikk nobelprisen til oppdagelsen av svarte hulls eksistens, samtidig la den norske regjering fram en handlingsplan og nullvisjon for selvmord. I all sin vanskelighet rommer samlinga både det indre og det ytre, mennesket og evigheten, døden og livet, og en urokkelig tro på at den poetiske praksisen hjelper på tilstanden. Bergquist gir oss noen såre, underlige, fine dikt. Der det varme forsøker å renne inn i det kalde. Typisk bergquistsk.

Varmere, nærere, åpnere, breiere

Ninth house

Ungdom

Sumarmåne

Om det tragiske forholdet menneska har til naturen. Me elskar den urørte naturen, og likevel øydelegg me han. Me treng han til å driva intensivt jord- og skogbruk, til bygging av vegar og hyttefelt - og til vindkraft. Me kallar det «arealregulering». Og sjølv om me prøver å snu utviklinga, vert landskapet forvandla. Villmark vert til illmark, og artar døyr. Me kallar det «eit grønt skifte». Korkje reinsdyr, bekkar, fuglar eller planter kan setta seg opp mot inngrepa og overgrepa. Kan me protestera mot oss sjølve? Eller må me berre sørga i sympati med andre skapningar? Dette er dikt om framandlekamar i jordkroppen. Om landskap med vindturbinar. Om sprenging i fjell og punktering av myrar. Om det tragiske forholdet menneska har til naturen. Er det protestdikt eller elegiar? Er dikta lyriske eller satiriske? Kan poesien både ta bladet frå munnen og fly av garde på ørnevenger? Tangerås gjev ord til dei stemmelause, og tek språket attende frå dei som omskriv sanninga.

Landskap med vindturbinar

Denne diktsamlinga fortel historia om eit isolert og uvanleg samfunn. Dei har fjerna seg frå sivilisasjonen og bur på ein tom øy. Dei brann båtane etter seg då dei kom dit. Der skal dei leve av naturen, og alle skal vere som éin stor familie: systrer og brør, tanter og onklar. Men så vert ein av gutane sjuk. Ei tretten år gamal jente oppdagar at henda hennar har lækjande krefter. Dette blir både ein forbanning og ein velsigning. Dikta fortel om slit og svolt, men òg om samhald, kjærleik og å overleve. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Å jage ein hjort i døden

Lignende bøker: