En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Benedikt Sigurjónsson har kvar førjulstid i tjueseks år vandra opp i fjella med hunden og bukken sin for å finne bortkomne sauar. Den tjuesjuande gongen, i 1925, blir oppgåva hardare enn nokon gong tidlegare. Benedikt har føljge av ei gruppe andre menn, men dei gir opp undervegs, og han må leite vidare og kjempe mot naturkreftene åleine. Boka er ein variant av legenda om den gode hyrden, og historia er basert på faktiske hendingar. «Advent» blir rekna som ein klassikar i den islandske litteraturen. Dette er første gong ho er omsett til norsk. Boka er illustrert av Gunnar Gunnarsson jr. Omtalen er utarbeida av BS.

Advent

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

Norske skoger er en diktsamling som forener to tilsynelatende adskilte verdener: trær og graviditet. Som skaper vakre koblinger mellom skaperverket og alle oss som er skapt av det.

Norske skoger

Etter skilsmissen møtes far og sønn i en felles interesse for fugler. I kikkerten studerer de arter som vandrefalk, kvinand og myrsanger, men samværet får også faren til å tenke på hva han er på vei til å miste. «Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,» sier han når gutten spør hva han noterer i boken sin. Åkerriksa er så godt som utryddet i Norge, naturen er ikke hva den en gang var, men også gutten vil vokse fra ham og bli borte.

Nattsang kan leses som en sørgesang, en elegi for noe som er i ferd med å gå tapt. Det er et portrett av ensomhet, men også en beskrivelse av fellesskapet som kan oppstå i møte med det som er annerledes enn oss.

Nattsang

Bygutten Pietro tilbringer sine somre i an avsidesliggende dal i Alpene. Omgitt av en storslått natur begynner han å forstå og lære av drømmene og lengslene til sin far, en tidligere eventyrer som tynges av savnet etter fjelltoppene. I dalen møter han også Bruno, sønnen av en lokal håndverker. De to guttene utvikler et nært vennskap basert på gleden ved naturen og gjensidig omsorg. Men så slutter Piero å komme på sommerbesøk. I stedet trekkes han mot byer rundt om i verden. Likevel glemmer han ikke opplevelsen av høyfjellet, og ved farens død vender han tilbake til jakten på fri heten og vennskapet han fant sammen med Bruno.

De åtte fjellene

Gjennom en serie dagboksnontater som strekker seg over et år, følger vi forfatterens vei inn i fuglenes verden. Ved årets begynnelse kan han nesten ingenting om fugler. Ved årets slutt kan han litt mer. Han reiser ikke verden rundt på jakt etter eksosiske arter. Sykdom gjør at han holder seg mest hjemme. Han studerer fuglene i sin egen hage, i den nærmeste skogen og på hytta ved sjøen. Vanlige arter, som slett ikke er så vanlige hvis man bare ser litt nærmere på dem. Fuglenes år er en personlig og inspirerende bok om den nære naturen. Den handler om å lære seg å se. Og om å prøve å forstå hvordan det er å leve et liv som er helt annerledes enn sitt eget.

Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser

Fuglenes år

Repovuosi // Reveår er naturskjønne, naturdikt om skapelse, gjenskapelse og språkets alltid aktive forhold til naturen. Vi står, som vi ofte gjør i Seppola Simonsens samlinger, i et spenn mellom ulike verdener: den gamle, den nye, den forgjengelige, den evige, og vi gjøres som alltid bevisst måten disse verdenene blir formidlet og tatt vare på av språket. Både det norske og det kvenske. M. Seppola Simonsen ble tildelt debutantprisen for sin første bok, Hjerteskog // Sydänmettä, og forfattere etablerer ytterligere sin posisjon som en moderne naturpoet med årets samling.

Repovuosi

M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

The ponies at the edge of the world

Lignende bøker: