Den 27. april sa Paul at han håpet å komme tilbake som et gjenferd. Jeg skriver om gjenferd. Brevene han skrev er gjenferd, de også. Gjenferd. En kjærlighetshistorie er Siri Hustvedts mest personlige utgivelse - et ømt og klokt portrett av to forfatteres samliv gjennom 43 år - fra det første møtet mellom Hustvedt og Paul Auster i 80-tallets New York, til Auster døde av kreft i 2024. Boken er et kjærlighetsbrev og en klagesang. Hustvedt går til historien, filosofien og vitenskapen og undersøker sorgritualer, fornemmelsen av tid som opphører og hvordan kroppen reagerer på savn. Hun retter dirrende kritikk mot dagens USA, og forteller om den voldsomme sorgen i kjølvannet av de tragiske dødsfallene til Austers sønn og hans nyfødte datter. Den rommer også dagboknedtegnelser og eposter, håndskrevne lapper og det som skulle bli Paul Austers aller siste tekst Brev til Miles. Han rakk å skrive 35 sider av det han håpet skulle bli en bok til deres første felles barnebarn, født samme år som han selv døde. Mest av alt er dette uredd og usedvanlig gripende historie om to elskende og skapende mennesker som får tenke, vokse og vikle seg sammen gjennom et halvt århundre. Og om hva som skjer når den ene plutselig er borte.

Gjenferd

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig. «Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns forsøk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap. Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.

Fars rygg

En roman om kunst, familie, moral, kjønn og hvordan vi konstruerer oss selv – fra forfatteren av Omriss-trilogien. Parade er en roman som bryter med forestillingene våre om hvordan en historie kan fortelles. Grensene for identitet, karakter og plot overskrides, og språket snus om på - for å vise oss verden slik den virkelig er. I hver av bokas fire deler opptrer en kunstner kalt G. I første del er G midtveis i livet da han begynner å male opp ned. Han maler også kona opp ned, og i tillegg gjør han henne stygg. Bildene blir en suksess. En kvinne blir angrepet på gata i Paris av en ukjent gjerningsperson. Før den kvinnelige angriperen stikker fra åstedet, snur hun seg og betrakter offeret, slik en kunstner tar et skritt tilbake for å betrakte kunstverket sitt. Hendelsen blir skjellsettende for den overfalte kvinnen. Rachel Cusk er en språkkunstner av de sjeldne og en av Storbritannias og vår tids mest toneangivende forfattere. Hun har vært nominert til, og vunnet, en rekke priser for bøkene sine. Parade byr på refleksjoner rundt kunst og liv, familie og morskap og hvordan vi konstruerer våre liv.

Parade

«Å være flere» viderefører språk og motiver fra Steinar Opstads tidligere utgivelser, som for eksempel far-sønn-forholdet. Men hva skjer med jeget når faren dør? Hva representerer far i sitt fravær? Kan døden til og med by på nye muligheter for jeget? Som det heter i et av diktene: «Døden er at jeg har blitt / ett menneske mindre og ett mer». Snarere enn å konstatere sorgen spør diktene hva sorg og tap er, alvorlig og underfundig, men ikke uten humor. Mot sorg er også imaginasjonen - diktet og diktningen - en vital motkraft, og det samme er kjærligheten. Opstad skriver eksistensielle dikt, som rommer så vel personlige og politiske som metafysiske dimensjoner.

Dikt

Å være flere

Da moren får alzheimer, begynner Annie Ernaux å skrive dagbok: om møtene med moren, om de uforståelige tingene hun gjør, om hvordan hun forandrer seg fra dag til dag. Gradvis endrer forholdet deres seg. Moren blir som et barn, og Annie må innta omsorgsrollen – en rolle hun verken makter eller ønsker å ha. Jeg er fortsatt her inne i mørket er en umiddelbar og rå tekst om sorg, tap og kjærlighet. I en skarp, ufiltrert prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige sykdommer, og viser hvor vondt det kan være å miste en mor selv som voksen.

Jeg er fortsatt her inne i mørket

Herr Knapp har blitt en gammel mann. Mange foretrekker formuleringen rukket å bli når de snakker om høy alder: Herr Knapp har rukket å bli en gammel mann. Men å bli gammel var aldri noe Herr Knapp hastet etter. Tvert imot. Hvem haster etter sånt? Han er fortsatt ikke ferdig med barndommen. Eller ungdommen. Eller familien. Eller medmennesker. Eller kjærligheten. Å, forelskelsens øyeblikk! I Paris, sommeren 1959, da han gikk på museer og gallerier, eller bare gatelangs, med sin framtidige kone, og de leste franske dikt, særlig Verlaine, «hvordan var det diktet igjen, om regnet som regner i Paris og hjertet?» Hvorfor husker han ikke det? Det regner jo ennå.

Herr Knapps uforrettede saker

Mens verden prøver å komme seg på fote etter annen verdenskrig, blir livet til elleve år gamle Roland Baines snudd på hodet. Han sendes på kostskole, og befinner seg milevis fra morens beskyttende kjærlighet. Ensom og sårbar tiltrekker han seg oppmerksomhet fra pianolærerinnen sin, Miriam Cornell. Under påskudd av ekstra spilletimer har de hemmelige stevnemøter hjemme hos henne. Det intense forholdet etterlater dype sår i Roland, men også sterke minner om kjærlighet. Flere år senere, da kona forlater Roland og den lille sønnen deres, tvinges han til å ta et oppgjør med seg selv og fortiden. Hjemsøkt av tapte muligheter søker han trøst der det er mulig – i musikk, litteratur, venner, sex, politikk og kjærlighet. Rolands livsreise stiller spørsmål som gjelder for oss alle. Er det mulig å styre vendingene livet tar, uten å skade andre? Hvordan former historiske hendelser livene og minnene våre? Og hva kan vi lære av fortidens traumer? Leksjoner er en stor, fengslende og dypt menneskelig roman om hvordan vi er uløselig knyttet til tiden vi lever i, fortalt gjennom ett enkelt menneskes skjebne.

Leksjoner

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.

«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter. Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet. Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid

Mor om natten

Jens Ole Jansen er en tidligere konsertpianist som lever et tilbaketrukket liv som tapethandler ved den tyske nordsjøkysten. Hans datter Evelyn forsvant da hun skulle seile ut til den avsidesliggende øya Foula vest for Shetland. Været i området var bra, og hun var en erfaren seiler. Båten ble funnet, men hun var borte. Jansen fortviler over ikke å vite hva som skjedde. Han oppdager at datteren var opptatt av skjebnen til en nederlandsk performancekunstner – Bas Jan Ader – som forsvant da han skulle krysse Atlanteren aleine i en liten seilbåt som del av et prosjekt han kalte På søken etter det mirakuløse. Etter hvert innser Jansen at det kan være en forbindelse mellom datterens forsvinning og Bas Jan Aders. Han våkner gradvis til nye innsikter da han får tilbud om å spille en klaverkonsert etter mange års fravær fra konsertpodiet. Musikken trekker ham inn i både fortid, nåtid og framtid, og han blir langsomt i stand til å forsøke å si det som ikke kan sies. Anmelderne mener: «For i den kyndige, detaljerte omtalen av de ulike verkene som framføres fra konsertpodiet, aner man et kunstnerisk credo. Ved hjelp av et Steinway flygel, råd fra en dødsmaske av gips og mektig musikk skapt av geniet Bach eller andre klassiske komponister kommer hovedkarakteren nå i kontakt med de anelsene, emosjonene, hemmelighetene som han forgjeves har forsøkt å fange i språket.» Jan Zahl, Stavanger Aftenblad «Hånes er en sjeldent god forteller (…) Musikk er et stikkord i romanen, ikke bare som et tema i selve fortellingen, men også i den språklige fremstillingen. Her møter vi både forfatteren Hånes og musikeren.» Audun Mosevoll, Dagen

Det kan jeg ikke si

Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å studere verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskaper og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.

Neste
Bok

Svalene sover på månen

Lignende bøker: