Da moren får alzheimer, begynner Annie Ernaux å skrive dagbok: om møtene med moren, om de uforståelige tingene hun gjør, om hvordan hun forandrer seg fra dag til dag. Gradvis endrer forholdet deres seg. Moren blir som et barn, og Annie må innta omsorgsrollen – en rolle hun verken makter eller ønsker å ha. Jeg er fortsatt her inne i mørket er en umiddelbar og rå tekst om sorg, tap og kjærlighet. I en skarp, ufiltrert prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige sykdommer, og viser hvor vondt det kan være å miste en mor selv som voksen.

Jeg er fortsatt her inne i mørket

Trond Bredesen skildrer i denne boka sin aldersdemente mor ved livets slutt. Han gjør det ærlig og usentimentalt, med humor og kjærlighet.

Mora mi

I likhet med over 400 000 andre mennesker i Norge er komikeren Freddy Kjensmo pårørende til en dement. I denne essaysamlingen beskriver han omveltningen det var da rollene plutselig var byttet om etter at faren fikk en demensdiagnose, og han som eldste sønn måtte ordne opp. Resultatet har blitt en poetisk historie om et levd liv og farens vei inn i demensen på godt og vondt. Med kjærlighet, kreativitet og humor skildrer Freddy Kjensmo prosessen med å sørge for at faren har så bra dager som mulig på livets oppløpsside.

En feelgood-historie fra demensavdelingen

Må lære meg å melke kuer

Lisa Ridzéns debutoman Tranene flyr mot sør er en lavmælt og gripende fortelling om en gammel mann som kjemper for å holde fast i det som gir livet mening mens tiden er i ferd med å renne ut for ham. Kroppen til Bo har begynt å gi opp, og den stille tilværelsen hans blir bare avbrutt av besøkene fra hjemmesykepleien. Heldigvis har han fortsatt den trofaste jämthunden Sixten til å holde seg med selskap - inntil videre, i hvert fall. Nå mener sønnen at han ikke lenger kan ha hunden boende hos seg. Trusselen om å miste Sixten får følelsene til å virvle opp i Bo, og han begynner å se tilbake på livet sitt. Minnet om faren hans sitter som en hard tagg inni ham. Han tenker på hva slags far han selv har vært - kan han klare å nærme seg sønnen sin før det er for seint? 

Tranene flyr mot sør

En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast. Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt i løpet av en helg. Under opprydningen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede lister over alle familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet gradvis bort. Med Mors gaver vant Cecilie Enger Bokhandlerprisen for 2013.

Mors gaver

En vårdag rett før påske ankommer 86 år gamle Theo den lille sørstatsbyen Golden. Ingen vet hvem han er, eller hvor han kommer fra. Inne på den lokale kaffebaren prydes veggene av en rekke blyantportretter. Noe ved tegningene rører Theo, og han bestemmer seg for å kjøpe dem, ett etter ett, for så å gi dem videre til dem som er avbildet. Etter hvert som portrettene finner sitt rette hjem, oppstår nye vennskapsbånd og små hverdagsmirakler i den lille byen. Theo er en varm og poetisk fortelling om hvordan små handlinger kan forandre liv, om skaperglede og betydningen av å se – og bli sett.

Theo

Sterkt og gripende om demens.
Helene Sandvig mistet faren sin i 2015. Gjennom fem år hadde han langsomt forsvunnet inn i demens. Hvilke dilemmaer og utfordringer dukket opp da hun og søsknene skjønte at den aktive og flotte faren ikke lenger klarte seg alene, men nektet å flytte på sykehjem? Helene Sandvig har lang erfaring som helsejournalist, men følte seg likevel alene og avmektig i møtet med sykdommen, og med systemet som skulle hjelpe til, men som ikke alltid maktet det. Hun forteller sin egen historie for å dele erfaringer med andre i liknende situasjon, og for å gi et språk til sykdom, tap og død. Og for å minne oss på hvilke samtaler det er viktig å ta før det er for sent.

Årene med pappas demens og alt vi skulle ha snakket om

Et langsomt farvel

I Jeg går i sorg beskriver Rune Christiansen hvordan en sønn ser sin mor gli inn i glemselen. Det handler om stunden da den demente blir klar over at hun er i ferd med å miste seg selv, og hvordan sønnen lever med sorgen over et tap som strekker seg ut i tid. Men midt i den nakne virkeligheten finnes håp og trøst i minnene, i omgivelsenes hverdagslighet og særlig i litteraturen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Dikt

Jeg går i sorg

Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården han har odelen til. Da faren dør, lar han likevel broren overta, og skaffer seg et eget sted, et sted for dem alene. Fremtiden synes å være sikret, slekter kan følge slekters gang, slik de alltid har gjort. Men ingenting blir som de har sett for seg. Gården blir tvangssolgt, og Ingeborgs mørke sider trer fram. Johannes kjemper for å holde det hele sammen. Og hvorfor kommer ikke barnet? Hvorfor får de ingen sønn? "Min tid i disse skogene" er en mektig, fengslende og rik livsskildring. Det er en roman om kjærlighet og tilhørighet, om barn og slekt, om hvem man til slutt er når alt er blitt tatt ifra en.

Min tid i disse skogene

Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe. Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei. Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.

Neste
Bok

Odysseen

Lignende bøker: