Da hun var 21 år gammel, ble Wanda Heger og hennes familie sivilinternert i Tyskland. Der havnet de på et slott ikke langt unna konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. På eget initiativ, uten annen motivering enn et diffust ønske om å hjelpe, og uten å ha noen klar forestilling om hva en konsentrasjonsleir var, utrustet Wanda seg med noen norgesglass kokte poteter og gikk opp til leirporten, banket på og ba om å få gi dem til fangene. Denne i og for seg uhørte handlingen skulle utgjøre startpunktet for en lang og dramatisk hendelsesrekke som kuliminerte i en av den annen verdenskrigs mest fascinerende aksjoner: De hvite bussene, som reddet over 15 000 fanger i krigens sluttfase. Den involverer også en svært spesiell, og i utgangspunktet utenkelig, kjærlighetshistorie. Fortellingen har historiske, politiske og mellommenneskelige aspekter som strekker seg direkte inn i den nazistiske toppledelsen, den norske, svenske og danske regjering, det internasjonale Røde kors og en lang rekke enkeltaktører på internasjonalt nivå. For Wanda og Bjørn Heger (forfatterens foreldre) og de sivilinternerte i Berlin var det likevel kontakten på grunnplanet, det vil si det illegale og svært farlige samarbeidet med fangene, som sto i sentrum. «Wanda» forteller historien om De hvite bussene, men setter også Wandas eget liv i et større perspektiv med det underliggende spørsmål: «hva styrer de valg vi tar, selv når det ikke foreligger ytre press eller stimulans til å gjøre det rette?» Denne historien synliggjør et kvinneliv fra det tyvende århundre som på mange måter fortjener oppmerksomhet, ikke minst i en tid der kvinnelige rollefigurer er viktige.

En familiehistorie

Wanda

Einar Møllerhaug hadde ekstreme erfaringar som krigsseglar. Kvar natt etter krigen låg tre rullingsar klare til han vakna av dei unge gutane som skreik «mamma», «pappa» og «Jesus» i flammehavet utanføre Nordkapp, då Hitlers «Scharnhorst» gjekk ned. Einar Møllerhaug var òg blant dei første som nådde franske strender på D-dagen. Og han hadde heile 20 turar i konvoi til Murmansk. Kvar slik konvoi var det Churchill kalla «the worst journey in the world». Det var først mot slutten av livet han opna seg, og då var det særleg for barnebarnet, Nicholas. Trygt styrt av kona, Alfhild, fortalde Einar om livet sitt under krigen. Det er ei sterk og oppsiktsvekkande historie som kjem fram. Etter at farfaren gjekk bort, fortsette Nicholas å samle vitnesbyrd og leite i arkiv og andre kjelder.

Ei krigsseglarhistorie 1940-2023

Farmors og farfars krig

Da Jon Michelet døde i 2018, ble Marte Michelet oppfordret fra flere hold: Du må skrive om faren din! For Marte vekket det bare motvilje. En bok om pappa? Nei takk. Helt til hun en sommer får det for seg at hun skal laive ham. Hun har et hotellrom for natten, på konto står et lite stipend, og noen løse ferieuker ligger foran henne. Så hun sier som kristenfolket: What Would Jon Michelet Do? I Det har skjedd verre ting i utlandet skriver Marte Michelet gnistrende og personlig om å vokse opp langs partilinja, om fordeler og ulemper ved Theatercafeen, om å tilhøre de suspekte utlendingene i Lusaka, om farskapets oppturer og nederlag og om å lære seg å gå som en mann.

Det har skjedd verre ting i utlandet

"Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er slankere, er det lett å se spor av dem i mine. I mange år syntes jeg selv dét var ubehagelig." Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham. Det handler om å vokse opp i skyggen av psykisk sykdom. Om å ville frigjøre seg og seile til den andre siden av jorden, bare for å bli dratt tilbake igjen til utfordringene i barndomshjemmet. Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand? «Evnen til å beskrive motsetningsfulle følelser, til å se ting fra flere synsvinkler og velformulerte refleksjoner er lett å kjenne igjen fra Strangers tidligere velskrevne bøker. Han får godt fram dobbeltheten i forholdet til faren ...» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Det blir en svært personlig skildring Simon Stranger har skrevet. Åpenhjertig, reflektert og smertefull. (...) For meg er «Stranger» et stykke litteratur som griper, enten man kaller boken en roman eller en selvbiografi.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad (Terningkast 5)

Stranger

Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942. Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse. Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?

Postkortet

Dette er historien om en motstandskamp ulik noen annen. Om en livsfarlig kjærlighet. Og om hvorfor Norge måtte holde den skjult. På frigjøringsdagen i 1945 banker det på døra til 26 år gamle Anne Marie Breien i Oslo. Hun skal pågripes for landssvik, og for å ha hatt et forhold til den tyske torturisten Siegfried Fehmer. Det arrestantene ikke vet, er at Anne Marie er en av Norges største krigshelter. Nesten hundre nordmenn har unnsluppet dødsdommer eller harde straffer på grunn av henne. Hun reddet først sin egen far. Det klarte hun etter å ha stormet inn til Fehmer på Victoria terrasse. Snart sto SS-sjefen og den unge kvinnen i et dobbeltspill mellom motstandsbevegelsen og Gestapo. Det kunne utslette begge. Fehmers liste er en nervepirrende fortelling om å risikere alt for å redde liv. Ved hjelp av tidligere upubliserte kilder kaster boka nytt lys over hvordan verken Anne Marie eller metodene hun benyttet passet inn da den offisielle norske krigshistorien skulle skrives.

Dobbeltspillet som reddet dødsdømte nordmenn

Fehmers liste

Ta imot er en lek med selvbiografien. I korte tegneseriekapitler følger vi barnet, gutten, ynglingen og figuren Lars Fiske (tegneserieskaperen in spe), med ulike bilde- og fortellertekniske sjangre/løsninger, og med utgangspunkt i kunstnerens eget stiluttrykk.

Ta imot

Når Scholastique Mukasongas familie blir drept under folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994 er det umulig for henne å oppfylle moren Stefanias ønske om å dekke til kroppen hennes. Med Den barbeinte kvinnen vever hun derfor morens likklede av ord, og inspirert av nedarvede fortellertradisjoner tilbyr hun en uforglemmelig og dypt rørende hyllest til en mamma og en tapt barndom.

I vakker, klar prosa viser Mukasonga frem Stefanias enorme mot og styrke mens hun kjemper for barnas sikkerhet - og lokalsamfunnets innsats for å opprettholde ritualer og tradisjoner i tutsienes eksil ved grensen til Burundi.

«Den barbeinte kvinnen er både et sterkt vitnesbyrd og minnesmerke, en kjærlig rekonstruksjon, og et urokkelig oppgjør med den rwandiske borgerkrigen. I setninger preget av skjønnhet og tilbakeholdenhet redder Mukasonga en million sjeler fra fellesbetegnelsen 'folkemord'.»

- Zadie Smith

Den barbeinte kvinnen

I flere tiår plasserte norske misjonærer barna sine på internatskoler verden over. Mange opplevde savn, omsorgssvikt og overgrep, mens foreldrene fulgte «kallet» og spredte evangeliet blant de «unådde». I 2009 erkjente misjonsorganisasjonene ansvar for omsorgssvikt ved internatskolene. Men da Liv Kristin Steen Brundtland gikk til søksmål mot Misjonssambandet og Frikirken i 2013, ble ansvaret lagt på foreldrene – selv om de hadde handlet i samsvar med organisasjonenes kallsforståelse og retningslinjer. Organisasjonene ble frikjent. Rettssaken er offentlig historie, men innholdet er fortsatt preget av taushet – både i samfunnet og i misjonsmiljøet. I varetekt meg ta er fortellingen om en oppvekst på internat i Taiwan, om savnet etter foreldre, om en «husfar» som skulle være farsfigur, men sviktet – og om en lukket verden der lojalitet overskygget barns behov. Det er også fortellingen om en årelang og opprivende kamp for å bli hørt, og for at misjonærbarnas erfaringer skal bli en sannferdig og anerkjent del av misjonshistorien.

I varetekt meg ta

Isabelle Marogers mamma ble født på et av nazistenes fødehjem i Norge i 1944. Moren var norsk, faren tysk soldat. Lebensborn er mor, datter og datterdatters historie, tegnet og fortalt av sistnevnte. «ØYEÅPNENDE» Johanne Elster Hanson, MORGENBLADETLebensborn (Livskilde) var navnet på en organisasjon grunnlagt i 1935 av Heinrich Himmler. Organisasjonen skulle øke fødselstallene i Tyskland og tilrettelegge for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Organisasjonen drev fødehjem der omtrent 11 000 barn ble født. Fra 1941 omfattet virksomheten også «rasemessig verdifulle barn» fra okkuperte områder, som Norge. Hurdal Verk var det første Lebensborn-hjemmet etablert utenfor Tyskland. Her ble Isabelle Marogers mamma født. Foreldrene var norske Gerda på 17 og tyske Paul på 19. Da krigen var over, ble skammen for tung å bære for tenåringen Gerda: Den to år gamle datteren ble adoptert bort til en fransk familie. Dette er historien om henne, moren – og datteren, som forteller den.En mindre kjent side av historien om andre verdenskrig. En personlig beretning der hovedhandlingen utspiller seg i Norge, rundt Lebensborn-hjemmet Hurdal Verk.Isabelle Maroger (f. 1979) er bosatt i Lyon i Frankrike. Moren er norsk og faren fransk. Maroger er utdannet ved kunstskolen Emile Cohl og jobber som tegneserieillustratør for diverse forlag, pressen og reklamebransjen.

Neste
Bok

Lebensborn

Lignende bøker: