Kaninen har stått opp er en dypt original utforskning av nevromangfold og samfunnets syn på annerledeshet

Autistiske journaler

Kaninen har stått opp

Strong female character

Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog. Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.

Mine år på ungdomsavdeling

Instukid

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

Etter å ha solgt jazzbaren sin i 1982 for å vie seg helt til skrivingen, begynte Haruki Murakami å løpe for å holde seg i form. Ett år senere hadde han fullført et sololøp fra Aten til Marathon. Siden den gang har han løpt i minst ett maraton hvert år, deltatt i utallige løp og skrevet den ene kritikerroste boken etter den andre. I denne usedvanlig nære og personlige boken reflekterer Murakami over hvilken rolle løpingen har spilt for livet og skrivingen hans. Hva jeg snakker om ... er et medrivende stykke litteratur som forener reiseskildringen, treningsloggen og personlige minner med innsikter om litteraturens og skrivingens vesen. Med løpingen som innfallsport får vi høre om det avgjørende øyeblikket da han forsto at han måtte bli forfatter, om hans lidenskap for gamle jazzplater, om triumfer og skuffelser, og om hvordan det å bli femti uvegerlig begynner å påvirke løpetiden hans.

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Alt bra? handler om Sofie Frøysaa og moren Ellen Frøysaa sitt møte med skolen og det psykiske helsevesenet når Sofie blir psykisk syk i tenårene. Sofie gikk fra å få toppkarakterer på ungdomsskolen til å bli en såkalt dropout-elev på videregående. Det handler om hvordan familiedynamikken endres når en i familien blir syk. Det handler om forventninger, frykt, dårlig samvittighet og skam. Og kanskje viktigst av alt: Om viktigheten av å bli tatt på alvor. Både den som er syk, og den som er nærmeste pårørende. Boka veksler mellom Sofie og Ellens perspektiv. Sofies tekster er i stor grad basert på dagboknotater fra hun var 16-18 år, og hun deler usensurert om hvordan det kan oppleves å falle utenfor. Ellen skriver nakent og ærlig om hvordan hun strever for å nå frem til Sofie. Om selvransakelse og tvil om hvordan være en god forelder for en ungdom som strever. Til sammen er det en ærlig og usensurert historie om ufrivillig skolefravær og tabubelagte psykiske lidelser.

En mors og datters historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende

Alt bra?

"Jeg har faste regler for hvordan jeg skal være når jeg handler, når jeg tar bussen, hvordan hver dag skal være, hvordan andre mennesker skal være og hva jeg ikke burde snakke om når jeg møter andre." Jon-Are Masternes fikk diagnosen autismespekterforstyrrelser (ASF) da han var 35 år. Her tar han leseren med inn i sitt eget hode og til en tilværelse som kan synes både kaotisk, streng og ikke minst slitsom. Autismen er til å leve med, men det krever nitid planlegging og utmattende tankearbeid. Dette er en ærlig og sårbar fortelling om hvorfor kommunikasjon kan være så vrient, men også om psykiatri, rus, selvskading, musikk, tunge tanker, om ikke å passe inn - og om det å bli glad i sin egen annerledeshet.

Det som spiser meg

The house of my mother

Jukgo sipjiman tteokbokkineun meokgo sipeo

Om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis. I "Innanfor. Utanfor" fortel Stine Hanssen Brattland historia si om å mislykkast i utdanning og arbeid utan å forstå kvifor. Trass i at ho var gåverik og motivert, opplevde ho fleire nederlag som førte til ein årelang kamp gjennom NAV-systemet. Først i vaksen alder fekk ho diagnosen autisme, noko som blei ei forklaring på utfordringane ho hadde møtt, og som til slutt blir redninga. I boka deler ho erfaringane frå å leve utanfor samfunnet sine rammer og fortel om korleis diagnosen har opna dører til å forstå seg sjølv betre. Utanfor, innanfor er ei sterk og ærleg forteljing om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis.

Neste
Bok

Innanfor. Utanfor

Lignende bøker: