Om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis. I "Innanfor. Utanfor" fortel Stine Hanssen Brattland historia si om å mislykkast i utdanning og arbeid utan å forstå kvifor. Trass i at ho var gåverik og motivert, opplevde ho fleire nederlag som førte til ein årelang kamp gjennom NAV-systemet. Først i vaksen alder fekk ho diagnosen autisme, noko som blei ei forklaring på utfordringane ho hadde møtt, og som til slutt blir redninga. I boka deler ho erfaringane frå å leve utanfor samfunnet sine rammer og fortel om korleis diagnosen har opna dører til å forstå seg sjølv betre. Utanfor, innanfor er ei sterk og ærleg forteljing om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis.

Men alltid autist

Innanfor. Utanfor

I boka Odelsskam skildrar odelsjenta Maria Lavik oppveksten på eit småbruk på Vestlandet. Ho veks opp med sauesanking, store avstandar, bokbuss annankvar torsdag og historier om ei livskraftig og motkulturell slekt. Men alt som sekstenåring flyttar ho ut. Burde ho koma tilbake? Odelsskam skildrar ein gard, ein plass og ein tilstand som held på å gleppa mellom hendene på forfattaren. Boka skildrar den evige reisa som mange utflyttarar er på, i stadig rørsle mellom bygda og byen, mellom «heim» og heim. Samanvoven med hennar historie er den særnorske, over tusen år gamle odelsretten. Lova som koplar jorda og slekta saman til ein nesten heilag symbiose. Odelsskam er ei nær og rørande historie om tradisjonar og endring.

Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar

Odelsskam

Hunger

Kaninen har stått opp er en dypt original utforskning av nevromangfold og samfunnets syn på annerledeshet

Autistiske journaler

Kaninen har stått opp

Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt. I personlige og undersøkende essays skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst : essay

Ingen kan spytte på et smilende ansikt

Mange forfattere baserer sine bøker på virkelige hendelser. Noen tar utgangspunkt i egen familie eller egne opplevelser, mens andre intervjuer nålevende mennesker og får tilgang til private arkiver. Hvordan forvalter de historiene de blir fortalt og tilliten de blir vist? I Mellom menneske og manus diskuteres følelser og dilemmaer som kan oppstå i møte med kilder, hvilke etiske overveielser forfatterne gjorde seg underveis i skrivingen og hvilke metodiske verktøy de benyttet seg av. For hvilke problemstillinger aktualiseres når man skriver en reiseskildring fra en fremmed kultur, biografi om et veldig kort liv, eller personlige dikt om rasisme? I denne antologien kan du lese elleve anerkjente forfattere som skriver om følelser, etikk og metode i litteraturen. Tekstene gir unike innblikk i hva som har skjedd i kulissene før bøkene deres utkom og ble viktige verk i offentligheten. Boka har bidrag fra Anne Bitsch, Terje Emberland, Shazia Majid, Katrine Nedrejord, Olaug Nilssen, Yohan Shanmugaratnam, Simen Sætre,Line Ørnes Søndergaard, Espen Søbye, Brynjulf Jung Tjønn og Demian Vitanza. Forord av redaktørene Anne Bitsch og Merete Røsvik.

Følelser, etikk og metode i litteraturen

Mellom menneske og manus

Poeten Nils Yttri er en legende og en myte i den norske litterære offentligheten. Da han gikk bort i 1980, bare 33 år gammel, etterlot han seg to utgitte og to trykkeklare diktsamlinger, blant dem hovedverket Bokserens blod, men også dagbøker, akvareller og en privat boksamling. I 2009 overtok forfatteren Kristian Klausen boksamlingen, for det meste bestående av romanpaperbacks, kunstkataloger og diktsamlinger. I dette personlige essayet sorterer Klausen seg igjennom de etterlatte bøkene, og forsøker å forstå Yttris dramatisk korte liv og diktning. Han trekker tråder til en rekke andre forfatterskap, samt til bildekunstnere, komponister og litteraturvitere. Sentralt står selvmordet som problem og livsutgang, og forbindelsen mellom psykisk sykdom og kunstnerisk skaperkraft. Klausen skriver også om sine egne romaner og deres underlige tilblivelseshistorier, og om de mange parallellene mellom Yttris liv og hans eget.

Et essay om en etterlatt boksamling

Tungvekt

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

The position of spoons

Etter å ha solgt jazzbaren sin i 1982 for å vie seg helt til skrivingen, begynte Haruki Murakami å løpe for å holde seg i form. Ett år senere hadde han fullført et sololøp fra Aten til Marathon. Siden den gang har han løpt i minst ett maraton hvert år, deltatt i utallige løp og skrevet den ene kritikerroste boken etter den andre. I denne usedvanlig nære og personlige boken reflekterer Murakami over hvilken rolle løpingen har spilt for livet og skrivingen hans. Hva jeg snakker om ... er et medrivende stykke litteratur som forener reiseskildringen, treningsloggen og personlige minner med innsikter om litteraturens og skrivingens vesen. Med løpingen som innfallsport får vi høre om det avgjørende øyeblikket da han forsto at han måtte bli forfatter, om hans lidenskap for gamle jazzplater, om triumfer og skuffelser, og om hvordan det å bli femti uvegerlig begynner å påvirke løpetiden hans.

Neste
Bok

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Lignende bøker: