Margreth Olins mor har aldri vore som andre mødrer. Kanskje skulle ho ha vore kunstnar sjølv. Ho arbeidde på handelslaget, det var ein kunst, det òg. Ho var fylt av song og kjærleik. Etter tretti år som filmskapar vert Margreth overmanna av livet og veit ikkje korleis ho skal takle det. Som alltid reiser ho heim for å søkje råd hos foreldra sine. Resultatet er filmen Fedrelandet, men slutten blir ikkje som ho hadde tenkt. Song til mor er ei øm forteljing om livslang kjærleik - til naturen, til kunsten, til mor og far.

Song til mor

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.

«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter. Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet. Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid

Mor om natten

Da moren får alzheimer, begynner Annie Ernaux å skrive dagbok: om møtene med moren, om de uforståelige tingene hun gjør, om hvordan hun forandrer seg fra dag til dag. Gradvis endrer forholdet deres seg. Moren blir som et barn, og Annie må innta omsorgsrollen – en rolle hun verken makter eller ønsker å ha. Jeg er fortsatt her inne i mørket er en umiddelbar og rå tekst om sorg, tap og kjærlighet. I en skarp, ufiltrert prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige sykdommer, og viser hvor vondt det kan være å miste en mor selv som voksen.

Jeg er fortsatt her inne i mørket

Hvor lenge varer en natt? En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn. Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre? Med stor billedlig kraft skriver Vidar Sundstøl om sorg, om å sitte fast, om å drømme, men også om å våkne opp og skille dag fra natt.

Dag fra natt

Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti års ekteskap. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk. De magiske tankers år er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve med en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir et år for magiske tanker. Hun klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana - det kommer til å gå bra, jeg er her - for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer?

Memoarer

De magiske tankers år

"Blå kvelder" er et portrett av en mor og en datter. Det handler om å møte sin alderdom, uten egentlig å kunne tilgi seg selv. Joan Didions forrige bok, "De magiske tankers år" handlet om året i sorg over ektemannens død. Kun få uker før utgivelsen døde også hennes eneste datter. Hvordan lever man videre med det? Didion skriver ærlig om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart tidligere?

Blå kvelder

Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å studere verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskaper og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.

Svalene sover på månen

Dette er en rørende historie om en families jakt på sin mor, og om lengslene og hemmelighetene moren har gått og båret på. Familien er på besøk i Seoul når moren blir borte. Barna krangler om hvordan de skal lete etter henne, og faren vender tilbake til landsbyen for å vente. Imens forteller hvert av familiemedlemmene sin egen historie om livet med moren, og leseren får etter hvert ta del i et større mysterium: Hva vil det egentlig si å være mor? Var hun lykkelig? Romanen er dypt forankret i den koreanske kulturen og familietradisjonene. 

Ta vare på mamma

I og med avstanden mellom folk. I og med ensomheten. I og med havets, naturens nådeløshet. I og med den karrige jorda de skal leve av. I og med sykdommene, tuberkulosen, for eksempel. I og med mangelen på prevensjon, alle graviditetene, fødslene. I og med alt dette, og mer til, så kan det ikke være særlig lett å være menneske på Salsnes på denne tiden. (Elise tenker nok ikke dette, men det gjør jeg.) Kjersti Annesdatter Skomsvold har ikke visst stort om oldemora si, men noe har hun skjønt: Hun var fryktet. Og hun må ha hatt et hardt liv. Så skjer det at Kjersti ligger våken om nettene. I den ene hånda holder hun toåringen sin. Den andre hånda har oldemor Elise grepet tak i. Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet? Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre.

Elises bok

Hun er levende

Den 27. april sa Paul at han håpet å komme tilbake som et gjenferd. Jeg skriver om gjenferd. Brevene han skrev er gjenferd, de også. Gjenferd. En kjærlighetshistorie er Siri Hustvedts mest personlige utgivelse - et ømt og klokt portrett av to forfatteres samliv gjennom 43 år - fra det første møtet mellom Hustvedt og Paul Auster i 80-tallets New York, til Auster døde av kreft i 2024. Boken er et kjærlighetsbrev og en klagesang. Hustvedt går til historien, filosofien og vitenskapen og undersøker sorgritualer, fornemmelsen av tid som opphører og hvordan kroppen reagerer på savn. Hun retter dirrende kritikk mot dagens USA, og forteller om den voldsomme sorgen i kjølvannet av de tragiske dødsfallene til Austers sønn og hans nyfødte datter. Den rommer også dagboknedtegnelser og eposter, håndskrevne lapper og det som skulle bli Paul Austers aller siste tekst Brev til Miles. Han rakk å skrive 35 sider av det han håpet skulle bli en bok til deres første felles barnebarn, født samme år som han selv døde. Mest av alt er dette uredd og usedvanlig gripende historie om to elskende og skapende mennesker som får tenke, vokse og vikle seg sammen gjennom et halvt århundre. Og om hva som skjer når den ene plutselig er borte.

Neste
Bok

Gjenferd

Lignende bøker: