Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Tjueni år gamle Akiko er singel og lever i selvvalgt ensomhet i Tokyo. «Jeg savner ingen, og jeg trenger ingen heller,» pleier hun å si. En kveld møter hun Kento, en gutt hun kjenner fra skoledagene. Kento lever et tilbaketrukket liv som hikikomori, og tør bare å forlate leiligheten om natten. Akiko oppdager at hennes avdøde mor har holdt en stor hemmelighet skjult for henne gjennom hele oppveksten. Hun vet ikke lenger hvem hun er. Men med Kentos hjelp legger Akiko ut på en reise for å finne ut av sin egen historie, noe som fører til eksistensielle spørsmål: Hvordan vil jeg leve? Og har jeg mot til å elske noen?

Akikos stille lykke

Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever? "Jeg plystrer i den mørke vinden" er et vilt, dypt gripende og bevegelig portrett av en kvinne som var en bifigur i Skarangers forrige roman, "Emily forever". NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2024

Jeg plystrer i den mørke vinden

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Novellene i Arbeidsnever handler om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen, og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å slå seg ned sammen med, og de som har blitt forlatt. Vi møter Trygve som snart skal bli far, og som har en usikker og tung lagerjobb, Frank som bor hjemme med sin mor og i det siste har fått et godt øye til den nye dama på kroa. I tillegg møter vi tre gamle venner som drar på hyttetur bare for å havne i ei grøft, og ungkaren Andrè som må ta en kikk på sitt eget liv. Novellene utspiller seg i samme miljø, og handler om vanlige menneskers liv og arbeid. Alle sliter de med sitt: usikkerheten, kjærligheten, økonomien og seg sjøl. Noen er fanget i situasjoner de ikke kommer seg ut av, mens andre må ta et valg om hvem de vil være, og hvordan de vil leve. «Arbeidsfolk skal ha arbeidsnever og drikke vanlig øl. Det er det viktigste kjennetegnet, ifølge debutanten Jan Kristoffer Dale. Han skriver noveller fra gølvet, fra innsiden.» «Novellenes blikk for det vanlige, ikkesuverene mennesket – beskrivelsene deres av levd liv og arbeid – gjør dem til årets debut.» «Det som slår meg aller sterkest i denne lille, men uhyre sterke novellesamlingen, er ømheten for det vanlige, ikke-suverene mennesket. Novellene beskriver ganske enkelt levd liv, og for eksempel avslutningsnovellen er en stillferdig hyllest til betydningen vi har for hverandre, til avhengigheten vår av andre mennesker. Jeg kan ikke få sagt mange nok ganger at det har en verdi å opprette flere kontaktpunkter mellom det litterære univers og det livet størstedelen av befolkningen lever. Dale har skrevet elegante og dempede bidrag til dette.» «Arbeidsnever har blitt en av de fineste novellesamlingene innen 'røff bygde-realisme', siden Kyrre Andreassen debuterte med Det er her du har venna dine, i 1997. Og det er jo en god stund siden.» [score] «Tiltalende novelledebut i underklasseperspektiv.» «Dales noveller er tilsynelatende enkle i sin oppbygging. De beste har i tillegg sine 'carverske' øyeblikk av stemningsskifter som lavmælt løfter fortellingen til noe mer enn den var i starten. Alle er konkrete, fri for all slags pynt, metaforer inkludert. [score] «Fortellerstilen har en ledighet ved seg, og hele novellesamlingen trer fram som varme og troverdige portretter av helt vanlige liv.» Torborg Igland, Fædrelandsvennen 5 av 6 stjerner «Språket er knapt, beskrivelsene inderlige og dialogene troverdige og gode, dialekt-grepet fungerer også godt. Forfatteren utbroderer ikke tematikken, i stedet viser han oss hva det handler om! Anbefales!» «Arbeidsnever er ein særs heilstøypt og lovande debut.» 5 av 6 stjerner «Stilfærdigt og enkelt skrevet uden overdreven brug af tillægsord rammer denne lille novellesamling præcist og lige i hjertekulen.» «De er fine, stilfærdige på den fede, Helle Helle- og Peder Frederik Jensen-agtige måde, disse små noveller af den norske forfatter Jan Kristoffer Dale. [...] For et par generationer siden var der oftere job og kvinder til arbejdsmænd som dem i novellerne. Men Dales små beretninger viser med sylespids præcision, hvorfor der måske ikke er det nu. Jeg håber, at mændene læser med.» «Fortellingene leseren blir servert er avrundede, og de inneholder ofte skarpt tegnede, rørende scener. Jeg kommer for eksempel til å huske paret som legger seg i en elggrop som fortsatt har elgens kroppsvarme; de blir liggende der, i et litt keitete forsøk på å døyve kvinnens lengsel nordover, få henne til å føle seg hjemme. Scenen er vart og levende beskrevet, den er troverdig.» «Arbejdsnæver er en flot prosadebut. Historierne er sikkert og stilrent fortalt.» Mathias Anker Kure, Kulturkapellet

Noveller

Arbeidsnever

Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang. Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris' «nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?

Ensom planet

Hovedpersonen Lila i den tredje romanen i Gilead-suiten, er en hjemløs og sky ungjente som har streifet omkring på landsbygda i flere år. En dag søker hun ly i en lokal kirke og møter den langt eldre pastor John Ames. Lila blir etter hvert pastorens hustru og trekkes inn i en hverdag preget av vennlighet og omsorg, et liv som står i skarp kontrast til hennes forrige. Hun ble forsømt og mishandlet fra ung alder, og sammen med den eldre venninnen Doll levde hun et liv på rømmen, fra hånd til munn. De to hadde bare hverandre, tilfeldige medreisende og et knivblad å forsvare seg med. Når Lila kommer til Gilead og pastor Ames, må hun prøve å forsone brutaliteten og fortvilelsen i sitt forrige liv, med ektemannens milde, tilgivende kristne livssyn. Og det innebærer på mange måter å fornekte den hun var.

Lila

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Andrea ligg vaken om natta og er redd for at mamma skal døy. Elias ser pappa klikka på dopseljarane som heng utanfor blokka der dei bur. Georg opnar vindauget, det er midt på natta og han vil rømma heimanfrå.

Andrea, Elias og Georg har ein ting til felles: Dei er blant dei rundt 111 000 barna som veks
opp under fattigdomsgrensa i Noreg. To til tre barn i ein vanleg skuleklasse er fattige. Sidan
2001 er delen fattige barn meir enn tredobla. Korleis opplever ein fattigdom i verdas rikaste land?

Folka du møter i boka, er åleineforeldre og folk med innvandrarbakgrunn - familiar som statistisk sett er særleg utsette for fattigdom. Dei fortel om den evige kampen for å mildna konsekvensane av fattigdom i eit land prega av overflod. Dette handlar om barna som bur trongare og i dårlegare husvêre, og som er meir utsette både for fysiske og psykiske sjukdommar.

Foreldra må på si side leva med kjensla av at dei ikkje klarer å gje barna det dei treng. Erfaringane til desse familiane er ofte usynlege. Perspektivet deira manglar på foreldremøta som konkluderer med at 100 kroner er ein passande minstesum for presangar i barnebursdag. Forteljingane deira manglar når politikarane får gjennom kutt i trygda for å gjera det meir attraktivt å arbeida. Dei er fråverande når samfunnet blir bygd opp rundt kjernefamiliar med råd til å eiga eigen bustad. Dette er historiene deira.

Maria Lavik (f. 1984) kjem frå Eksingedalen, men er busett i Oslo. Lavik er journalist og har blant anna arbeidd i Klassekampen og NRK. No er ho tilsett i Vårt Land.

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Vi, dei fattige

Kjerstin bestemmer seg for å ta grep om eige liv og kjøper seg eit hus i skogkanten. Ho flyttar inn med katten Bolleris, og sjølv om det vel eigentleg er banken som eig huset, byrjar det sakte, men sikkert å kjennast som ein heim. Hennar heim. Her er ho fri frå den alkoholiserte mora og fordommane mot dei som har kommunal bustad, og ho har tatt eit langt steg vekk frå paranoide Lasse. På ein av dei mange festane Kjerstin går på, møter ho ein mann som blir med henne heim, og som på finurleg, nærast utspekulert vis, flyttar inn. Han heiter Bjarg og hevdar at han er allergisk mot kattar, men har nok større problem enn som så.Om Rosehagtornen (2020): Battin er en mester på å skildre hverdagen og unngår til enhver tid klisjeer. Hun skildrer det vanlige livet og alle de eksistensielle spørsmålene som dukker opp i en vanlig hverdag, og minner tidvis om Haruki Murakami. [...] Rosehagtornen er Battins første roman – det er en glitrende debut. Jeg gleder meg allerede til hennes neste.LINEA BANCEL, UNIVERSITAS

Terskel

Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse. Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.

Neste
Bok

Det gode mennesket i Sandvika

Lignende bøker: